Blushøjlejren - en københavnsk "sigøjnerleijr" (danske reisende)

Blushøj-leiren lå i et av Københavns ytre områder i Valby. Den besto av ca. 80 vogner og 300-400 personer, som kommer fra gamle reisende familier. Dette er typisk sesongarbeidere som tivolifolk, sirkusartister og musikere. Om vinteren klarte de seg med sporadiske arbeid og handel. Filmen skildrer noen av innbyggerne og følger rivingen av campingvognene i 1962. En omreisende familie får besøk i deres nye hjem - de såkalte finnehusene - i Valby.

BLUSHØJLEJREN - "Sigøynerleir" I KØBENHAVN

I årene 1948-1962 var Blushøj-leiren i Valby hjem for mange reisende familier som hadde det vanskelig med å finne et sted hvor det var lov å plassere sine campingvogner. Med årene ble det verre for de omreisende familiene å få lov leve sin nomadetilværelse i Danmark på grunnlag av nye rettslige inngrep. Trevogner måtte ha spesialtillatelse for å kjøre på veiene og dørsalg ble forbudt.
I 1948 etablerte Københavns kommune campingvognplassen Blushøjlejren i Valby, den skulle tjene som et midlertidig tiltak for reisende som oppholdt seg i København.

Leirbeboeren levde som de fleste andre reisende som musikere, gateartister, gjøglere, klovner, spåkoner og med småhåndverk som f.eks børster, ståltrådarbeid og kunstige blomster. I en periode var Blushøjlejren et fristed for de reisende, hvor de kunne leve livet på sine egne betingelser. Fordi man ikke lenger kunne reise på grunn av lovgivningen lovgivningen stod mange av leirens vogner på leirplassen hele året, og mange av leirbeboerne tok ulike former for forefallende arbeid. En anonym kilde som vokste opp i Blushøj-leiren forteller om hvordan de ble møtt av fordommer fra samfunnet rundt:

«Vi gikk på Ny Østensgård skole. Da de andre barna spurte søsteren min hvor hun var
bodde, svarte hun ganske enkelt: "Jeg bor på den andre siden av veien."
Hun var flau over å innrømme at hun kom fra Blushøj-leiren, som blant
vanlige folk ble kalt «sigøynerleiren». Folk som ikke visste noe om om leiren hadde mange fordommer om oss."

Det første året av leiren sto vognene i pene rekker. Vaskerommet med vann og toaletter samt de tre vannpumpene som vender mot Blushøj-leiren levde opp til datidens hygieniske standarder. Men siden den gang mente myndighetene at leiren utviklet seg til en slum. 28. februar 1962 vedtok Københavns kommune å rydde leiren pga leirens dårlige tilstand. De reisende protesterte. De mente at utviklingen av leiren til slumområder hadde oppstått fordi man hadde det tillatt fastboende, dvs. ikke reisende, å bosette seg i leiren. Av leirens ca. 76 vogner var 22 av disse bebodd utelukkende av mennesker uten reisende bakgrunn. Ifølge politikerne det tvangsflyttingen gjort av hensyn til leirens unge oppvoksende generasjon.

Tvangsflyttingen fra Blushøjlejren til et nytt liv i en leilighet var en hard tilvenning for mange av leirbeboerne – både gamle og unge. En reisende kvinne med navn Corinta opplevde hvordan søsteren hennes var blitt psykisk syk av tvangsflyttingen til leilighet, og hun skrev det føgende i hennes erindringer:

«Noe gikk i stykker i henne da Blushøj-leiren ble rehabilitert, der var vi tross alt var sammen
og hadde noe til felles og vi kjente hverandre. ”

I utgangspunktet ble de reisende tildelt en leilighet i ordinære boligeiendommer i København, men med de begrensede økonomiske midlene tilgjengelig for de fleste reisende, havnet noen i
slummen i brokvartalet. Derfor ønsket de fleste familier å flytte inn i de såkalte "Finnehuse", noen eneboliger i beliggende i Valby. I dag huser Finnehusene fortsatt mange reisende, men det sosiale nettverket og kulturen, som før eksisterte i leiren er forsvunnet.

Kilde:
https://immigrantmuseet.dk/wp-content...